Cape Town med nye øyne 1 år senere

Mye har hendt siden sist jeg var i Sør Afrika, og det er en litt eldre og forhåpentligvis klokere Christel som reiser tilbake til Cape Town. Siden sist jeg var her har jeg blitt ferdig utdannet førskolelærer, startet i ny jobb og tatt steget vidre mot vegen som spesialpedagog. Tankene har vært mange etter vi reiste her ifra, og det har vært veldig mange gode, men også noen tunge stunder når jeg har sett tilbake på reisen min. Det har mildt sagt gått i ett siden jeg kom tilbake, og det har vært vanskelig å finne tid til å ta inn alle opplevelsene man fikk. Overgangen til hverdagen ble brå og man gikk raskt fra å føle seg veldig fri, kjempe høflig og ikke minst åpen til å være innelukket og avgrenset. Selv etter så kort tid, følte jeg meg lenge veldig utilpass rundt folk, kanskje rett og slett fordi jeg hadde tilpasset meg en annen kultur. En kultur der man hilser på alle og enhver, slår av en prat med folk en overhodet ikke kjenner, og møtt mennesker som gir utrolig mye av seg selv. Det var store kontraster å komme tilbake til en plass der det ikke er noen selvfølge at man hilser på folk, selv ikke de man har kjent i år og dager, hvor man holder seg for seg selv og sier ikke noe med mindre noen spør, hvor det omtrent er absurd å slå av en prat mens man venter på bussen eller når man sitter på bussen og folk setter sekken ned i setet ved siden av og håper på at ingen kommer og setter seg.. I lang tid etter har jeg vært frustrert og til og med forbannet over holdningene jeg har møtt rundt meg ovenfor afrikanere og Afrika generellt. Det finnes ingenting som gir verken meg eller noen andre rett til å dømme disse menneskene for måten de ser ut. Idiotiske kommentarer og kallenavn er kun et tegn på klar uvitenhet. Mange av de aller flotteste, mest gavmilde, åpne og ærligste menneskene jeg har truffet i mitt liv har jeg møtt her. Jeg vil aldri kunne beskrive med ord hvor fantastiske disse barna og ikke minst lærerene som jobber med dem er. Det aller vanskeligste har uten tvil vært følelsen av å bare snu ryggen til å gå.. Hjem til rike trygge Norge der vi har mer enn nok av alt og ingenting.. Følelsen av å være hjelpeslaus fordi man ikke kan være der for barna, spesielt de man vet har det ekstra vanskelig for tiden, eller hjelpe til i klasserommet. Tanken på at lærerene står alene igjen med ansvaret for undervisningen til over 20 barn med store emosjonelle, sosiale og fysiske vansker.. Og følelsen av at alt bare er meningslaust fordi man burde gjøre noe mer... For meg var det aldri noen tvil om at jeg måtte tilbake, så snart som mulig.

Ett år senere sitter jeg her, midt i hjertet av Cape Town og venter spent på å dra i barnehagen igjen. Den største forskjellen fra forrige gang er følelsen av å komme hjem til noe kjent og kjært istedet for følelsen av at alt er fremmed, stort og ukjent. Presset er også mindre siden målet med reisen også er annerledes. Denne gangen har jeg reist ned sammen med Samboeren min, Vegard, noe som naturligvis skaper en annen setting enn tre medstudenter som man ikke nødvendigvis kjente veldig godt før man reiste ned. Og reisen vår er en kombinasjon av ferie og skriving av masteroppgaven min. Det er egentlig et år til vi skal begynne å skrive oppgaven, men jeg har valgt å benytte meg av den unike sjansen jeg har siden jeg allerede visste at jeg skulle hit. I masteroppgaven min blir jeg å fokusere på barn som blir utsatt for og begår seksuelle overgrep. Temaet for oppgaven er ikke av det muntreste slaget, men det er en reell utfordring i Sør Afrika, og det har også begynt å bli økt fokus på dette i Norge. Ja det skjer også i Norge med flere enn man er villig til å tenke på.. Men alt for lenge har det vært tabu å snakke om det både blandt voksne og med barn, så der har vi mye å lære av Sør Afrika. De snakker i det minste med barna sine i barnehagen og gir barna redskapene til å få hjelp. Når skal vi også starte? Mørketallene er alt for mange, og alt for få får den hjelpen de så sårt trenger..


Men det aller viktigste for meg har vært å få reise tilbake å møte barna og lærerene igjen. Og det måtte skje nå, mens barna fortsatt er i barnehagen. Kanskje kan man også få en slags avslutning, noe jeg overhodet ikke fikk sist siden jeg ikke fikk sagt hadet til over halve klassen min. Det var rett og slett grusomt.